Motorer

Historie

Rundt 1900-tallet ble glødekulemotoren tatt i bruk i Norge. En av de første var den danskbygde Dan-motoren på 14 hk. Motoren ble montert om bord i "Gjøa" i forbindelse med dens ferd gjennom Nordvestpassasjen i 1902.

 

Omtrent samtidig ble de to første glødekulemotorene bygd i Norge. Hardor Anders Haldorsen på Rubbestadneset og Nils N.Finnøy på Sandøy i Romsdalen bygde hver sin glødekulemotor i 1902-03. I ettertid har det ikke vært mulig å dokumenter hvem av disse to som var den først ute med en brukbar motor.

 

"Dieselforbrenningsmotorer" kan deles inn i tre hovedtyper:

 

  • Glødehodemotorer med en glødende tennkule. Kompresjonsforhold er 5-7 og brennstoffpumpetrykk ca. 80 kp/ cm2
  • Tennkulemotorer med en varm tennkule. Kompresjonsforhold er 7-10 og brennstoffpumpetrykket mellom 80 -150 kp/ cm2.
  • Diseselmotorer. Har ikke tennkule. Kompresjonsforhold er 10-20 og brennstoffpumpetrykket mellom 105 - 650 kp/ cm2

     

Glødekulemotoren

Glødekulemotoren var avhenging av at glødekula for å gå. Kula måtte varmes opp med en blåselampe før motoren kunne startes. Deretter ble kula holdt glødende ved hjelp av eksplosjonsvarmen fra motoren.

 

Tennkulemotorer (semidiesel)

Tennkulemotoren var en videreutvikling av glødekulemotoren. På grunn av høyere brennstoffpumpetrykk greide motoren seg med en tennkule med lavere temperatur enn glødekula på glødekulemotoren. Tennkulemotoren er et utviklingssteg nærmere dieselmotoren hvor det skjer eksplosjon på grunn av høy kompresjon alene.

 

Vanninnsprøytning

I begynnelsen var det problemer med temperaturen på glødekulene. Ved stor belastning og for sterk varme kunne kula sprekke. Ved økende varme minsket dessuten kompresjonen og motorene kunne stanse. Motorstopp var også et problem som oppstod når motoren gikk på tomgang. Her var eksplosjonsvarmen for liten til å holde glødekula tilstrekkelig varm.

 

For å gjøre motorene mer driftssikre måtte temperaturen på glødekulen reguleres. Man utviklet derfor en type indre kjøling av motoren, hvoretter det ble sprøytet små mengder ferskvann inn i motoren under drift (toppvann eller spissvann; i sylindertoppen og/eller sylindervann; i luftkanal for spyleluft fra veivhuset til sylinderen).

 

Rundt 1915 kom et nytt reguleringssystem med vribar innsprøytningventil. Spissen kunne rette brennoljestrålen opp i glødekula ved tomgang (eller liten belasting) eller ned mot stempelet ved stor belastning. Dette løste mye av problemet med temperaturen på glødekula. Vanninnsprøytning var dermed unødvendig og gikk etter hvert ut av bruk.

 

 

 

NB! Listen over motortyper/fabrikanter fylles fortløpende opp i tråd med fremdriften i redigeringsarbeidet.